Hjem, kjære hjem?

Det er så mange som har gjort det før meg, tenkt de samme tankene, kjent på samme frustrasjon og hjelpesløshet. Det er sikkert veldig klisjè å få en slik reaksjon av å være i Uganda eller et annet U-land. Men noen klisjèer er viktigere enn andre. 


For et par dager siden var Benedicte, Ole-Andreas, kontaktpersonen vår Jesca, og jeg (Mari Eikeland), på hjemmebesøk. Det første hjemmet vi besøkte var en mor og hennes syv barn i et «hus» i slummen. Det vil si et lite skur, laget av pinner og litt søppelsekker for å holde vannet ute. Ei nydelig dame i starten av førtiårene møter oss i døren. Hun har en liten gutt sovende på ryggen sin. Han er kun en måned gammel. «How are you?» spør hun høflig. Det viser seg at det er det eneste hun kan på engelsk. 


Hun har aldri gått på skole. 


Hun viser oss inn i huset. Der står det en seng, ca på størrelse med den jeg sover i hjemme. Litt mindre. Det er stort sett det eneste som er i huset. Jeg vil tippe det er ca 4 kvadratmeter stort. Og der bor det åtte mennesker. Åtte mennesker bor det på et rom som er mindre enn halvparen av mitt soverom hjemme i Oslo. Og der bor jeg alene. 


Vi setter oss ned, og hun forteller oss om seg selv. Hun er 43 år og mor til syv barn. Det er fire ulike fedre inni bildet, og tre av dem er døde. Hun har ingen fast jobb, og da heller ingen penger. Det er langt ifra en selvfølge at barna får mat hver dag. For å tjene til livets opphold vasker hun litt tøy for folk i nærområdet. Men det strekker ikke til. Det er ikke nok penger til å oppdra syv små barn. Så om nettene drar hun ut for å selge kroppen sin. Hun låser døren, og går fra sine syv små, sovende barn. Det siste barnet har hun fått med en av kundene sine. Tenk, det er virkeligheten. Det skjer i den samme verden som vi lever i. Det skjer samtidig som vi står og jubler over Petter Northug som tar VM-gull. Igjen og igjen. Det er så frustrerende, vondt og urettferdig at man blir fysisk kvalm. 


De fleste av barna hennes er ikke i skolealder enda. Men «John» er det. Han går i førsteklasse, og liker skolen. Aller best liker han å lese. Vi har sett «John» endel ganger i området der vi bor. Hver gang vi ser han smiler han med sine kritthvite tenner, vinker og kommer løpende mot oss. Hver dag han har på seg de samme, skitne, ødelagte klærne. Skoene hans er uten skolisser og skjorta har bare en knapp. Det er det eneste han har. Tenk å ikke ha råd til skolisser en gang. Det er så utenfor vår virkelighet. Vi får også vite at «John» er HIV-smittet. Lille, fine gutten. Det er ikke sånn barn skal leve. De skal ikke leve under slike forhold. Barn skal leke, være mette, friske og trygge.


Det er ingen tvil om at mor ønsker å sende «John» på skole, for hun ønsker at han skal ha en bedre fremtid enn henne. At han skal lære seg engelsk, få en jobb, kanskje ta en utdannelse. 


Jeg føler meg så dum noen ganger. Og det har jeg all grunn til!! Det er så flaut hvor bortskjemt jeg er. At jeg, som sikkert de fleste andre jenter jeg kjenner, titt og og ofte tenker «Åhr, jeg har jo ingenting å ha på meg!!» eller «Æsj, skal vi ha det til middag igjen...?» Tenk...


Jeg trenger å sette ting i perspektiv. Jeg kjenner ofte på takknemlighet, men så føler jeg meg nesten dum som føler meg så inderlig takknemlig. Jeg er så takknemlig, tenker jeg, som skal hjem om seks uker. Vekk fra slumområder. Hjem til mitt gode, trygge liv i velfungerende Norge.

 

Tenk på alle de som ikke skal hjem fra slummen. Som ikke kan flykte fra fattigdom, fordi de lever i det. Ja, vi skal være enormt takknemlige. At vi, helt ufortjent, har blitt født trygt i Norge. Det ska vi virkelig være takknemlig for. Men vi må ikke la det bli en hvilepute. Vi må ikke la det bli sånn at når vi kjenner på takknemlighet, så får vi god samvittighet. Hver gang vi får mat på bordet, hver gang vi legger oss i en varm seng, så tenker vi «Ja, vi er jammen heldige som får alt dette..» og så stopper det der. Verden blir ikke akkurat et bedre sted ved at jeg går rundt og er så inderlig takknemlig. Ja, vi er heldige, og selvfølgelig skal vi kjenne på takknemlighet. Men det er også et enormt stort ansvar. Jeg tror hver enkelt av oss må ta tak i eget liv, eget forbruk, egne vaner og uvaner. Vi må bli bevisste på ansvaret vi har, og gjøre et eller anna for å hjelpe. Ikke vet jeg hva eller hvordan, men noe må vi gjøre.... 

 

 

 



 

 

 

 

 

 


2 kommentarer

Oslofru

06.03.2015 kl.15:14

Håper du får en strålende fin helg! <3

Benedicte

06.03.2015 kl.15:31

Sterkt skrevet, Mari. Du er god til å sette ord på opplevelser og inntrykk. Takk for at vi her hjemme får ta del i det!

Skriv en ny kommentar

hits